Frustrert?

Klokken er rundt halv elleve og jeg begynner egentlig å bli ganske trøtt. I morgen er det fredag (dvs. i dag) og jeg fikk vite tidligere i dag at jeg får besøk av mamma og pappa. Det kan bli spennende. Jeg har så mye jeg skulle gjordt før de kommer, men orker ikke løfte en finger. Ting er ikke som det var lenger og jeg vet ikke helt hva som er problemet. Jeg føler at alt spriker for tida og at alt rett og slett går til helvete. Skolen går det ikke særlig bra med og om jeg får gode karakterer betyr det ingenting for meg. Jeg syns det går dårlig uansett. Samtidig tenker jeg masse på vennene mine nede i sør. Det hadde vært godt og ha dem her. Savner dere masse! Men samtidig føler jeg at vi har sklidd fra hverandre så mye at det hadde kanskje ikke vært så bra allikevel. Jeg mener, da jeg var hjemme i jula var dere liksom ikke der. Sant jeg kunne ringt mer, men hvorfor i helvete skal jeg ringe dere alltid og dere aldri ringe meg? That's a good question! Alle sammen visste at jeg var hjemme, men det virket ikke sånn. Rart det der, hvor fort ting går. Jeg har bodd vekk fra Larvik i litt over 3 måneder bare og det føles nesten ut som om jeg ikke har noen igjen der nede. Eller, jeg føler det slik at de jeg hadde nærmest den siste tida er de som er lengst vekk nå og at de jeg egentlig ikke snakket med så mye er de som faktisk er der. Jeg mener ikke noe vondt med det, men det er faktisk slik jeg følte det i jula. Og kanskje slik jeg føler det enda. Og det er ingen god følelse.
Jeg vet ikke helt om trødelag er plassen for meg heller. Kanskje jeg kommer tilbake, kanskje ikke. Men nå er jeg trøtt og lei av å tenke, men jeg måtte bare få noe ned en plass!

Take care!